Artikkel

Kaupang
-handelssted
og Norges
første by

Av Maria Metaxenioy / Vestfoldguide | 6 min lesing


Skiringssal-kaupangen, oftest kalt bare Kaupang, var en handelsplass, en kaupang, som lå ved Kaupangkilen i Viksfjord fem kilometer utenfor Larvik sentrum. Havnebyen lå godt beskyttet bak Lamøya, og ligger i tidligere Tjølling kommune. Skiringssal-kaupangen betraktes som Norges første by.

Mellom Larvik og Sandefjord finner vi Skiringssal-kaupangen, handelsplassen som i dag regnes som Norges første by. I dag er det ikke mange synlige spor etter byen som er et nøkkelområde for vår kunnskap om vikingtiden. Området som byen Kaupang lå i er i dag en del av idylliske Viksfjorden. I dag er området langs Viksfjord et yndet ferieparadis for de omtrent 1000 hyttene som ligger på hver sin side av fjorden her. Det er lett å forestille seg hvorfor vikingene trivdes så godt her i det naturskjønne området med rikt jordsmonn og kort vei ut til det åpne hav

“På Kaupang og Lamøya ligger flere gravfelt som til sammen har hatt omlag 1000 graver.”

På 800-tallet bodde det mellom 200 og 500 mennesker her, og tidlig på 900-tallet kan befolkningen ha vært nærmere 900. Omkring år 930 opphørte virksomheten på stedet ganske raskt, uten at man vet grunnen til det. Etter hvert vokste det til med skog, og i løpet av middelalderen ble området tatt i bruk til jordbruk og husdyrhold.

Skiringssal-høvdingen holdt trolig til på en gård med en stor høvdinghall på Huseby litt nord for Kaupang. Skiringssal var trolig vikingenes navn på Huseby. Vikingbyen må ha vokst fram under høvdingens beskyttelse og kontroll. På Kaupang bodde håndverkere og handelsfolk. Fra nord og syd kom det skip seilende, som losset og lasset på havnen her. Til byen kom blant annet bryner og kleberkar fra nærområdene, keramikk, glass, rav fra Baltikum eller Danmark, og perler fra Asia, Midtøsten og Middelhavsområdet. Ingen andre steder har vi kunnskap om så omfattendehandelsvirksomhet i vikingtiden som på Kaupang. I dag kan besøkende få møte Kaupangs historie gjennom Vestfoldmuseenes utstilling på stedet.

Beliggenhet

Kaupang ligger nesten innerst i
Viksfjord. Godt beskyttet og i le for
uvær og vind fra Skagerrak, men
samtidig kort seilas ut Larviksfjorden
til havet når været tillater det.

De første funnene

Etter krigen var det søskenparet Astri og Hans Christian Jahnsen som drev Nordre Kaupang gård. De hadde et åpent øye for kulturminnene på gården, og de tok stadig vare på gjenstander som kom fram ved jordarbeidet. I 1947 fikk de bruk for et sted å lagre turnips for vinteren, og de grov en grop på høydedraget Bikjholberget, like sørøst for tunet. Her kom det fram flere gjenstander som lå tett sammen, blant annet fem bronsespenner og et sverd. Dette ble sendt inn til Universitetets Oldsaksamling.


To år senere grov de en ny grøft, ikke langt unna, og fant en mannsgrav med fullt våpensett og nagler etter en båt. Da dro Bjørn Hougen, daværende underbestyrer ved Oldsaksamlingen på befaring til Kaupang. Han kunne bare konstatere at søsknene Jahnsen hadde tatt opp det som var av gjenstander, han ga dem tillatelse til å grave videre og returnerte til Oslo. Det varte imidlertid ikke lenge før det kom fram flere gjenstander. Hougen sendte da konservator Charlotte Blindheim for å ettergrave funnstedene. Hun kunne konstatere at det dreide seg om en kvinnegrav fra vikingtiden, og hun rensket og ettergrov funnstedet. I løpet av dette arbeidet kom hun på en tredje grav, det viste seg å være den langt rikeste av de tre. Blindheim vendte tilbake til Oldsaksamlingen med funnene, og det ble bestemt at det måtte graves mer på Bikjholberget. Dette skulle bli begynnelsen på et mangeårig utgravningsprogram.

Det er ikke mye ved første øyekast som vitner om at Norges første by er lokalisert her i åkerlandskapet på Kaupang. Bikjholberget er i dag det stedet som besøkende blir sluset fram til. Her er der god oversikt over terrenget, og det er satt opp informasjonstavle og et plastisk kart over gravfeltene og bosetningsområdet.

Funn vitner om skatter og varer langveisfra

Basert på funn som er gjort i Kaupangs landskap kan vi levende forestille oss markedsplasser her hvor varer og gjenstander fra fjerne himmelstrøk, ble handlet med over torgbordene. Mange byttet sikkert også sine redskaper mot eksotiske og ukjente skatter. På sine reiser møtte vikingene handelsmenn som kom fra land langt borte. Handelsmennene kunne tilby spennende varer som krydder, sølv, slaver, silke og andre fine stoffer. Vikingene reiste helt til Persia og kjøpte silkestoff. Det var nok veldig dyrt for de som hadde råd til å kjøpe, klippet stoffet opp i remser og sydde det på klærne sine

Det var nok veldig dyrt for de som hadde råd til å kjøpe, klippet stoffet opp i remser og sydde det på klærne sine


I vikingtiden fantes det nesten ikke veier, så det letteste var å reise med båt på elver og vann. Vikingene som dro østover reiste ofte på elvene i det som i dag er Russland og Ukraina. På de to største elvene, som heter Dnepr og Volga, kunne man komme helt til Svartehavet og Det kaspiske hav. Fra Svartehavet kunne vikingene seile til Miklagard, som heter Istanbul i dag. Fra Det kaspiske hav var det ikke så lang vei igjen til Bagdad.


Noen av vikingene slo seg ned langs de store elvene. Der drev de med handel, og noen giftet seg og fikk familier, og mange reiste aldri hjem igjen.

Illustrasjonsfoto av smykker og dekorert sverd.

Redskaper og avfall fra Kaupang. Bildet viser smeltedigler, barre av messing, barre av bly, blyklumper og støpeform i kleber. Foto: Kulturhistorisk museum.

Ottars beretning om Skiringssal

I Heimskringlas Ynglingasaga finner man en antydning til en geografisk deling av Vestfold, som før rikssamlingen var et eget kongedømme. Det skulle bestå av Borre i nord og Skiringssal i sør. Borre kjente man godt, og likeså gravhaugene ved kirkestedet. For de gamle polyhistorer var imidlertid Skiringssal et mysterium. Mange forslag ble satt fram, blant annet av Gerhard Schøning. Han trekker fram at Skiringssal må ha vært et viktig sted med kongesete og «tempel», men han greide ikke å stedfeste det.


I 1802 kopler den svenske historikeren Jakob Frederik Neikter sagaenes Skiringssal til den såkalte Ottars beretning, nedtegnet i England ca. 900. Her nevnes nemlig et sted kalt Sciringes heal. Uavhengig av Neikter kom Nikolai Grundtvig til samme konklusjon nesten 20 år senere. Men i 1815 konkluderte Rasmus Rask at Sciringes heal måtte være identisk med Konghelle i Bohuslän. Da Rask senere ble kjent med Neikters syn, sa han seg enig i at Sciringes heal uten tvil var identisk med Skiringssal. Men allerede i 1800 antydet Henric Gabriel Porthan at Sciringes heal kanskje måtte søkes i Kristiansands stift. Senere er dette spørsmålet blitt tatt opp av Alvar Ellegård, Einar Gunnar Birgisson og Kjell-Olav Masdalen. I dag kan det ikke anses som vitenskapelig dokumentert at Sciringes heal var identisk med Skiringssal.

Utsikt fra gravfeltet på Bikjholberget utover Kaupangkilen. Det grønne jordet til høyre utgjør noe av bosetningsområdet.

Fotografert av: J. P. Fagerback

I 1822 kom imidlertid Jens Kraft over to gamle dokumenter fra 1400-tallet; det ene anfører at gården Guri i Tjølling sies å ligge i Skirikx Saal, det andre var en fortegnelse over gods tilhørende Tønsbergs Hospital, der et antall gårder i Tjølling ligger i Skirisall. Det er også Kraft som for første gang fattet interesse for gårdsnavnet Kaupang, og mente at det må ha ligget en handelsplass et eller annet sted innenfor navnegårdens grenser.

Ottar fra Hålogalands reise langs norskekysten på 880-tallet. Ottar var innom blant annet Skiringssal og Hedeby, før han kom til Alfred av England i London der han fortalte om reisen. Kart av: Finn Bjorklid

Malere tiltrukket av Kuapang

I 1822 kom imidlertid Jens Kraft over to gamle dokumenter fra 1400-tallet; det ene anfører at gården Guri i Tjølling sies å ligge i Skirikx Saal, det andre var en fortegnelse over gods tilhørende Tønsbergs Hospital, der et antall gårder i Tjølling ligger i Skirisall. Det er også Kraft som for første gang fattet interesse for gårdsnavnet Kaupang, og mente at det må ha ligget en handelsplass et eller annet sted innenfor navnegårdens grenser. Den første som besøkte Kaupang og så det med historikerens blikk var Gerhard Munthe.

Han la merke til de store gravfeltene på stedet, og koplet dem med en mulig markedsplass nettopp ved Kaupangkilen. På midten av 1830-tallet var maleren Johannes Flintoe på Kaupang og tok skisser som han senere laget et meget fantasifullt bilde av stedet i vikingtiden etter. I 1845 kom maleren Christian Zeuthen på initiativ av historikeren Christian Lange. Han laget flere skisser av fortidsminnene på Kaupang, deriblant en kartskisse. I 1850 skrev historikeren Peter Andreas Munch en lengre artikkel der han oppsummerte diskusjonene om Skiringssal og det mulige handelsstedet ved Kaupang. Han foreslo også at de mange gravhaugene på stedet burde graves ut.

Kartet viser de største handelsstedene i Skandinavia under vikingtiden. Kartet er designet av Sven Rosborn på www.commons.wikipedia.org

Living the moustache life

Konklusjon

Utgravningene bekrefter at Kaupang ble etablert rundt 800, på et område der det ikke var etablert bosetning fra tidligere. Bosetningsområdet strekker seg langs datidens strandlinje, som lå ca. 3,5 m over dagens. På det største var bosetningen 750 m lang og bredden varierte mellom 20 og 90 m. I alt dekket den ca. 54 da. De sentrale delene var organisert i parseller. De mer perifere var løsere organisert, og later til å ha hatt annen funksjon enn de sentrale. Kanskje var de i bruk bare periodevis eller i sesonger. De nordligste delene av området ble en gang i siste halvdel av 800-tallet, eller i begynnelsen av 900-tallet, lagt ut til gravplass.


Kaupang var i bruk fram til omkring 930. Da opphørte aktiviteten, tydeligvis ganske raskt, men det ser ut til å ha vært en viss virksomhet rundt 950-70-årene. Området vokste deretter til med skog. Mot slutten av middelalderen ble stedet for størsteparten dyrket opp.


Kilder: Wikipedia, Kulturhistorisk Museum, Vestfold Fylkeskommune, Larvik Museum


Eksterne lenker / Referanser:


Vikingtidsbyen Kaupang, artikkel hos Norgeshistorie.no

Nettutstilling

Kaupangen i Skiringssal – vikingenes handelssenter

Om Kaupang på nettsidene til Vestfold fylkeskommune

Kaupangen i Skiringssal på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no