La oss fortelle deg om

Sør-Georgia

Denne gjengen har møtt på nordmenn før

Velkommen til en av klodens mest spektakulære og avsidesliggende områder

Norsk kystkultur på den andre siden av jordkloden.

Mot slutten av 1800-tallet begynte norske hvalfangere å utforske områdene i Sør-Atlanteren, ved Antarktis. Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen (fra Tjølling, senere bosatt i Sandefjord) etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904.

Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn, spesielt hvalfangere fra Sandefjord. I sesongen 2005-2006 ble norske håndverkere engasjert av South Georgia Heritage Trust for å restaurere noen av bygningene på Sør-Georgia.

Bildet ovenfor: Jakten på det eksklusive hvalkjøttet brakte nordmenn ned til havområdene ved Antarktis

Vi har vært så heldig å få lov til å gjengi tekst fra en reiseberetning om turen til Sør-Georgia og restaureringsarbeidet som ble gjort her i 2005 og 2006. Denne reiseskildringen ble publisert av Gokstad Kystlags medlemsblad "KYSTVAKT" i 2005.

Vi har supplert artikkelen med flere nye bilder for å virkelig gi deg som leser en viss opplevelse av hvilken fantastisk natur man finner på en værhard og isolert øy langt syd i Sør-Atlanterhavet i Antarktis, men akk så vakker og magfoldig natur samt et rikt dyreliv. Sett deg tilbake i godstolen og nyt bilder og tekst som gir deg et innblikk i norsk hvalfangsthistorie.

Grytviken, omtrent midt på østkysten av Sør-Georgia

Norsk fangsthistorie

Reiseberetning fra Syd Georgia

Tekst: Ivar Otto Myhre

Helt siden vikingskipene seilte ut av fjorden på vei til røver eller handelstokt ute i den da kjente verden begrenset av de russiske elver i øst, Middelhavet i syd, Amerika i vest og Kvitsjøen i nord, har folk fra dette distriktet hatt en utferdstrang som har resultert i mange dristige ferder. Felles for de alle er at de har startet "Ut fjorden". Derfor var mottoet for vårt store stevne sommeren 2004 et godt valg, og noen av lagets medlemmer fulgte opp mottoet og dro i januar 2005 for å undersøke nærmere målet for en av disse ekspedisjonene.

Flensing av blåhval, Whalers Bay, Deception Island. Illustrert en gang mellom 1926 og 1928 av Carl Dørnberger.

Kilde: Hvalfangstmuseet i Sandefjord: image no. HS.02922, via digitaltmuseum.no. / Wolday, Mekonnen

Ut fjorden

Ekspedisjonen var den turen seilskutene "Louise" og "Rolf", samt hvalbaten "Fortuna" foretok fra Sandefjord høsten 1904 for å etablere en landstasjon for hvalfangst på øya Syd Georgia i Antarktis 2000 km vest for Cape Horn. Før dette hadde Chr. Christensen fra Sandefjord i 1892 sendt selfangeren Jason og C.A. Larsen pa fangstforsøk i det samme området. Dette skulle bli starten på et hvalfangsteventyr som skulle resultere i Sandefjord og andre byer i Norge i årene fram til 1968 og med retur av mye gods og gull, akkurat som i vikingtiden.


Turen i regi av organisasjonen "Øyas Venner" med 23 deltagere hadde som mål å blant annet markere 100-års dagen på starten av dette eventyrlige norske industrielle eventyret, en virksomhet som relativt sett kom til å få like stor betydning for norsk økonomi som oljen i dag.

Det er laaangt!

Pussig nok var denne første etableringen på øya i regi av et argentinsk selskap, Compania Argentina de Pesca (Pesca), men den som startet det hele, C. A. Larsen og investorene i Buenos Aires var fra Norden. Dessuten var mannskapene i det vesentlige norske, hvilket kom til å være tilfelle på alle stasjonene på Syd Georgia uansett hvilken nasjon som var eier av driverselskapet.

Selv om våre kystlagsturer etter hvert har blitt lagt både til Stockholm og London, var det noe helt annet Per Angell-Hansen, Roar Jensen, Thorolf Stenersen og undertegnede stod overfor da Øyas Venner startet denne turen med fly til Frankfurt, derfra med et kjempefly over Atlanteren til Sao Paulo og så til Buenos Aires hvor det var et døgns hvile med innlagt rundtur med inntak av biff og besøk pa den historiske skuta "Uruguay" som lå som museumsbåt i havna.


Det gamle grisehuset stod fremdeles, men nå var griselukten erstattet av mange sovende elefantseler som stinket akkurat som i et grisehus.

IVAR OTTO MYHRE


Det var "Uruguay" som mirakuløst reddet C.A. Larsen og Otto Nordenskiøld da skipet deres "Antartic" forliste i isen og brakte alle trygt til Buenos Aires hvor Larsen traff investorene Don Pedro(Per) Christophersen fra Tønsberg og svensken Ernesto Tornquist. Han fikk disse til å investere i et selskap som skulle drive hvalfangst på Syd Georgia, nærmere bestemt Grytviken, et sted Larsen hadde sett seg ut pa sitt besøk der i løpet av ekspedisjonen.

3 dagers reise på havet

Dagen etter bar det videre med fly i 3 timer til Uhsuaia byen ved verdens ende. Bortsett ifra det siste stykket gikk flyet hele tiden over den grønne pampasen som preger hele Argentina og gjør det til et av verdens ledende jordbruksland. Nå var det over i båt, et russisk cruise-skip pa 2000 tonn og 66 meter sammen med ca. 20 andre passasjerer som gjorde at vi var ca. 40 passasjerer om bord.

Turen gikk ut Beagle-kanalen så sydover litt øst for Cape Horn før kursen ble lagt østover mot Syd Georgia.

Med strøm og vind tok det 3 1/2 døgn til Syd Georgia steg opp av havet. Roar og Per hadde kontrollen på brua hele tiden ( Per sjekket selvfølgelig også maskinen), så i tillegg til de utmerkede russiske sjøfolkene, var det trygt og godt for oss andre å være med på en slik sjøreise i noen av de mest stormfulle havområder i verden. Tiden gikk til å bli kjent med de mange interessante menneskene om bord, samt flere foredrag og filmer om temaer fra Antarktis.

Sør-Georgia

SG er en sydlig del av en fjellkjede som går under havet i en sirkel fra tuppen av den antarktiske halvøy via Sør-Shetlandsøyene, Syd Orknøyene og til Syd Amerika. Øya er ca. 170 km lang, fra 2 til 40 km bred og rommer 4280 km2. Den høyeste fjelltoppen er Mount Paget pa 2934 m. For øvrig er det 12 topper over 2000 m, hvorav mange ikke er besteget. Sett i gang, her har du sjansen til å få satt ditt navn på verdenskartet.Hva med Mount Lunde! Det indre av øya er preget av isbreer og omtrent 60% av øya er dekket av is og permanent snø

Isbreene har vært i tilbakegang helt siden 1880-årene med forbigående fremgang mellom 1925 og 1935.


Klimaet på øya er preget av den vesterlige vinden gjennom Drake-passasjen som driver en strøm mot øya. Den møter en kald motgående og nordgående strøm fra Weddelhavet. Dette har en positiv og en negativ effekt. Det fører farlige isfjell inn i farvannet rundt øya, men til gjengjeld bringer denne kollisjonen av kaldt og varmt vann næringsrikt vann opp til overflaten i omradet rundt øya. Det er dette som har skapt grunnlaget for det rike dyrelivet rundt og på øya.

Per Angell-Hansen & Torolf Stenersen utenfor bestyrerboligen i Strømnes Harbour. Fotograf: Per Angell-Hansen

Torger Lingeiem, Ivar Otto Myhre og Reidar Hansen Sande ved hvaikanon i Husvik Harbour. Granatene er merket CMV! Fotograf: Per Angell-Hansen





















Kongepingviner på Salisbury Plains. Disse slettene, på øya Sør-Georgia, er hjemmet til en av de største Kongepingvin-koloniene i verden.

Været pa øya er ustabilt hele året, kaldt, vått og vindfullt. Men om sommeren kan været plutselig endre seg, vinden løyer, skyene forsvinner og solen varmer godt. Og det omvendte kan skje like raskt. Temp- eraturen kan over året variere fra - 19°C til 24° C. Det er heller ikke uvanlig med store snøfall om vinteren, og av og til kan fjordene fryse til. De høye fjellene kan skape usedvanlig kraftige og farlige fallvinder.

Det er ikke trær pa øya, bare gress og noen lave busker. SG er britisk, administrativt underlagt guvernøren på Falklandsøyene, og det var James Cook som tok øya i besittelse for den engelske kronen 17 jan. 1775. Det var dog litt underlig å se at i Buenos Aires stod Argentina på alle kart som hjemland til alle disse øyene. Men det er en annen historie.



Pingviner på vei opp fjellside

Det er den nord-østre delen av øya som har fjorder og havner og et klima hvor det er mulig a drive virksomhet. Og det var også i nord-øst det var ekspedisjon først fikk landkjenning og landgang ble foretatt med zodiacene på Salisbury Plain. En stor åpen grusslette med antagelig en av verdens største kolonier av kongepingviner i tillegg til det som gikk igjen på hele turen, de enorme mengdene av pelssel som mange steder gjorde det nesten umulig å ferdes. De er nemlig ganske agressive. Med andre ord dette var et eldorado for fotografer og dyreelskere.

For oss gutta i kystlaget var det dog mer interessant med neste landing på den gamle hvalstasjonen Prince Olav Harbour. Denne stasjonen ble opprettet i 1911, men lagt ned alt i 1931 og utstyret flyttet til Leith Harbour. Men brakkene og teatersalen stod fremdeles.

Flenseplanen lå der også med norsk eik, en flenseplan som har huset den største hvalen som noen gang er registrert fanget, på hele 106 fot. En av deltakerne fra Sandefjord hadde med et bilde av sin far foran en av brakkene, og for han var det en spesiell opplevelse å gå inn i den samme brakka og rommet der faren hadde tilbrakt mye tid.

Her var det nemlig ingen restriksjoner på å gå inn i bygninger fordi det her ikke var benyttet asbest. Pa de andre stasjonene fikk vi ikke gå inn i bygningene av den grunn. I likhet med alle stasjonene var det også her en gammel gravplass, men jernkorsene var nesten ikke synlige blant det høye tussockgrasset og alle selene som hadde funnet veien langt inn på land gjorde vår lille minneseremoni litt spesiell.


På stranden var det nemlig fullt. Det gamle grisehuset stod fremdeles, men nå var griselukten erstattet av mange sovende elefantseler som stinket akkurat som i et grisehus. På kvelden var det langgang i Posession Bay, stedet der James Cook landet i 1775, med en enkel markering og skål for Cook, en de største sjøfarere verden har sett.


Reiseberetningen om Sør-Gerorgia fortsetter i neste utgave av magasinet (siste uke av august). 


Les nedenfor om landstasjonene og fakta om Sør-Georgia.

Fakta og geografi om Sør-Georgia


Sør-Georgia (engelsk: South Georgia) er en øygruppe i Sør-Atlanteren som er en del av det britiske oversjøiske territoriet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Argentina gjør krav på Sør-Georgia og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren. Sør-Georgia har et areal på 3 756 km² og er 170 km lang og 30 km bred. Øyas høyeste punkt er Mount Paget på 2 934 moh. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 moh. 75 % av øya er dekket av snø og is. Det er mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Øya har ingen fastboende, men har forskningspersonell knyttet til museumsdriften og forskningsstasjonene på Birdøya og King Edward Point.

Øya er en av de viktigste hekke- og yngleplassene i Antarktis. Blant annet yngler 2,5 millioner pelssel og 300 000 sydlig elefantsel på øya, og 2,7 millioner par gulltoppingviner og 400 000 par kongepingviner hekker der.


Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var den første som gikk i land på øya.

Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.


3. april 1982 ble øya angrepet av argentinske styrker og ble etter kort tid overgitt. Den argentinske okkupasjonen ble avsluttet 25. april samme år.

Kart: Wikipedia/Historicair and Mali/ CC BY-SA 3.0/Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.


Geografi kuriosa

Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.


Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter.


Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning.

Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.


Kilde: Wikipedia

"Norske reinsdyr" utryddet


Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes flagg har et reinsdyr over våpenskjoldet. Et minne om dyrene norske hvalfangere innførte til Sør-Georgia. Inntil de første månedene i 2014 levde det over 6000 reinsdyr på øya.


Sør-Georgia hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen.Norske skyttere har i løpet av det siste året felt 6.500 rein på øya Sør-Georgia i Sørishavet. Reinen ble satt ut av norske hvalfangere for 100 år siden, og etterkommerne var i ferd med å bringe øya inn i en økologisk katastrofe.


Sør-Georgia i Sørishavet er et eldorado forpingvin, sel og sjøfugl. Men etter at norske hvalfangere satte ut ti reinsdyr for hundre år siden ble idyllen brutt. De eksploderte i antall, har nesten ødelagt vegetasjonen på øya og skapt store problemer for andre arter.

Britene som har overherredømme på øya, ba om norsk hjelp for å få tatt ut dyra og i to omganger har norske skarpskyttere fra Statens Naturoppsyn vært i sving.


Kjøttet fra de fleste av dyrene som ble felt i 2013 ble solgt til cruiseskip i området. Dyrene som ble felt i 2014 ble sprettet opp og liggende igjen og tatt av åtselfugler.


Kilde: NRK, Wikipedia

Landtasjonene

Hardbarkede mannssamfunn i små kystsamfunn

Røft samfunn

Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, finansiert av blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland («Dundee-ekspedisjonen»), Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic» («Svend Foyn-ekspedisjonen»). De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892–93 og 1893–94 med Carl Anton Larsen som kaptein.

Etter hjemkomsten fra den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på øya. Etter ti år klarte han å realisere planene. Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argetina de Pesca etablerte Larsen den første landstasjonen i Antarktis i Grytviken i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert, og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. I 1908 besto Grytviken av 17 bygninger og 160 arbeidere. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet med norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.

Ingen kjære mor

Men det var rikdom i sjøen

Hvalfangststasjonene på Sør-Georgia før første verdenskrig var nokså brutale, industrielle og hardbarkete mannssamfunn «sønnafor verden». På enkelte stasjoner var arbeidsstokken sammensatt av folk av mange forskjellige nasjonaliteter.


Kilde: Vestfoldmuseene/hvalfangstarkiver.no

Grytviken - den første stasjonen


Grytviken var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis. Carl Anton Larsen ankret opp i Cumberland Bay 16. november 1904 og begynte å reise en landstasjon for hvalfangst. Kapital var skaffet til veie i Argentina via selskapet Compañía Argentina de Pesca. Julaften samme år startet produksjonen. Den formelle lisensen for hvalfangstdrift ble tildelt 1. januar 1906. Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Compañia Argetina de Pesca drev Grytviken frem til 1960, da stedet ble solgt til Albion Star South Georgia. Hvalfangsten ble stadig mer effektiv, med den konsekvens at hvalbestanden gikk kraftig tilbake. Albion Star la ned sin virksomhet i Grytviken i 1962 og leide ut stedet til japanske Kokusai Gyogyo Kabushike fra 1963 til 1965. Grytviken ble forlatt 4. desember 1965, etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1904, med unntak av sesongen 1962-63[3]. I 1979 ble Grytviken solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble stedet overdratt til britiske myndigheter.


Bestyrerboligen i Grytviken ble i 1992 omgjort til et hvalfangstmuseum, men ble senere utvidet til å dekke flere områder, slik som øyas oppdagelse, dens naturhistorie, polarforskeren Ernest Schakletons grav, og Falklandskrigen. I 2003 startet en større sanering av bygningsmassen. I regi av britiske myndigheter ble det ryddet store mengder asbest og falleferdige bygningsstrukturer. 15 informasjonsskilt er satt opp for å forklare hva man ser og hva som en gang var.


Det ligger i dag en forskningsstasjon drevet av British Antarctic Survey en km fra Grytviken på King Edward Point (norsk: Sauodden).


Med støtte fra Norge har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å ivareta bygninger og øvrige kulturminner.


Husvik

Driftet av Tønsberg Hvalfangeri

Husvik ble etablert 24. desember 1907 av A/S Tønsbergs Hvalfangeri. Virksomheten i Husvik ble nedlagt i 1931. I de 24 årene det var drift i Husvik ble 16 200 hval fanget og 900 000 fat hvalolje og 380 000 sekker guano produsert.

I 1945 ble fangsten til Husvik gjenopptatt, og med etablering av et stort kjøttfryseanlegg i 1957 startet den første norske kjøttproduksjonen i Antarktis. Kjøttproduksjonen ble kortvarig og i 1960 overtok Albion Star stedet. Stasjonen ble delvis demontert og kjøttfryseanlegget flyttet til Grytviken. I 1979 ble Husvik solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble overdratt til britiske myndigheter.

Husvik har sitt navn etter Husvik i Slagen i Vestfold, hvor den første bestyreren Søren Berntsen kom fra.

En gruppe håndverkere fra Vestfold gjorde i 2006 og i 2008 større reparasjoner på bestyrervillaen.

Leith Harbour


Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september 1909. Hvalfangstvirksomheten i Leith Harbour var i drift frem til 1965, med unntak av årene 1932-33, 1940-41 og 1942-45.Selskapet bak Leith Harbour kjøpte etter hvert opp alle de øvrige anleggene på øya.


Christian Salvesen & Co eide Leith Harbour frem til overdragelsen til den britiske stat i 1992.

Godthul

Oppkalt etter bukt på Veierland

Godthul ble etablert i 1908 av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S. Godthul var det eneste stedet på Sør-Georgia hvor man kun fanget til flytende kokerier. Men det ble bygd en kai, et par skur og et vannverk. Godthul fikk sitt navn etter en bukt på øya Veierland i Vestfold. Driften i Godthul ble avviklet i 1929.

Strømnes


Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab i 1906 i Strømnesfjorden. I de første årene var det kun flytende kokerier på grunn av manglende leierettigheter for landfast virksomhet. I 1908 ble det påstartet bygging av anlegg på land og Strømnes var ferdig utbygd i 1914-15.


Det var til Strømnes Ernest Shackleton og hans mannskap på fem tok seg frem til i mai 1916, 16 måneder etter polarskipet «Endurance»s forlis. De hadde seilt fra Elefantøya som ligger 1 300 km sør i en seks meter lang livbåt. De ankom King Haakon Bay på den andre siden av Sør-Georiga 8. mai. 36 timer senere ankom de Strømnes. Dagen etter dro de tilbake til Elefantøya for å redde resten av mannskapet.


Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931, og stasjonen ble etter den tid benyttet som reparasjonsbase for hvalfangstbåtene frem til 1961.

Ocean Harbour

Etablert av selskap i Larvik

I New Fortuna Bay ble Ocean Harbour etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik på initiativ fra Lauritz E. Larsen, som var Carl Anton Larsens fem år eldre bror. Han hadde arbeidet som underbestyrer i Grytviken og fikk lisens for å etablere en landstasjon i New Fortuna Bay fra 1. oktober 1909. Lisensen var gyldig fra 10. oktober 1909 til 1920, da stasjonen ble slått sammen med Strømnes. Ocean Harbour ble overdratt til britiske myndigheter i 1924.

Prince Olav Harbour

Den nordligste stasjonen

Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co i 1911. Prince Olav Harbour ligger i en bukt ved innseilingen til Possession Bay og var den nordligste landstasjonen på øya. Området hvor Prince Olav Harbour ligger ble i 1907 vurdert av Tønsbergs Hvalfangeri, men de valgte i stedet å etablere en stasjon i Strømnesfjorden, da stedet var for værutsatt. Frem til 1919 var Prince Olav Harbour havn for flytende kokerier og først i 1919 var landstasjonen ferdigbygd. Samme år ble stedet solgt til Unilever. Unilever solgte stedet videre til Christian Salvesen & Co i 1934. Hvalfangststasjonen var i drift frem til 1931 og stedet ble overdratt til britiske myndigheter i 1935, men Christian Salvesen & Co fikk flyttet hus og utstyr til Leith og Strømnes.


Nordmannen Einar Abrahamsen var eneste bestyrer i Prince Olav Harbour fra oppstarten i 1920 til nedleggelsen i 1934.

Milepæler i Sør-Georgias historie

1675 – Antoine de la Roché oppdager Sør-Georgia etter å ha kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England.
1756 – Spanjolen Gregorio Jerez ser Sør-Georgia.
1776 – James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var den første som gikk i land på øya.
1904 – Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november
1906 – Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab.
1907 – Husvik ble etablert 24. desember av Tønsbergs Hvalfangeri.
1908 – Godthul ble etablert av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap.
1909 – Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september.
1909 – Ocean Harbour ble etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik 1. oktober.
1911 – Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co.
1911 – 11 tamrein fra Valdres settes ut i Ocean Harbour.
1914 – Ernest Shackleton besøkte Grytviken på vei til Antarktis.
1916 – Ernest Shackleton ankom øya etter å ha seilt 130 km i en 6 meter lang livbåt fra Elefantøya i Antarktis.
1929 – Driften i Godthul ble avviklet.
1931 – Prince Olav Harbour ble avviklet og hvalfangsvirksomheten i Strømnes legges ned.
1958 – Den første forskningsstasjonen på Birdøya ble oppført 24. november.
1960 – Husvik ble delvis demontert og viktig utstyr flyttet til Grytviken.
1965 – Leith Harbour legges ned.
1965 – I desember forlot de siste hvalfangerne øya da Grytviken ble forlatt 4. desember.
1982 – Sør-Georgia ble angrepet av argentinske styrker 3. april og overgitt samme dag.
1982 – Britene gjenerobrer Sør-Georgia 25. april.
1992 – South Georgia Whaling Museum ble etablert.
2003 – Mange av de falleferdige og sammenraste bygningene i Grytviken ble jevnet med jorden.


Kilde: NRK / Wikipedia